Tafjordfjella sommeren 1972

Reindalen fra inngangen til Veltdalen

Deltakere: Lise Krogseth, Otto-Jan Krogseth og Kåre Bjørkavåg.

1. dag

Vi startet fra bilen ved Sakkariasvatnet i skya oppholdsvær og var framme på Reindalssæter i god tid til å rekke en dusj før middagen. Tilbrakte en koselig kveld i peisestua der planene for de følgende dagene var hovedtema.

2. dag

Delvis skyet og varmt, turen gikk i bedagelig tempo opp Veltdalen. I 4-5 tida var vi framme på Veltdalshytta, der vi oppdaget at det ikke var annen proviant enn  knekkebrød. Det var ikke noe annet å gjøre enn å finne fram fiskeutstyret og gå ned til Veltdalsvatnet. Jeg hadde imidlertid liten tro på at dette var løsningen på matproblemet. På første kast var det fast fisk - en ørret  på mello 2 og 3 kilo. 

Stort oppstyr i hytta da jeg kom tilbake. Mens ørreten godgjorde seg i gryta, dro jeg ned til vatnet igjen og lenge gikk det ikke før nr 2 satt på kroken - en ørret på ca 1 kg. Nå måtte jeg bare innstille fiskinga, for fikk jeg mer nå så måtte jeg dra på det hele neste dag. den siste ørreten grov jeg ned i snøen ved hytta.

Hodet på den store ørreten tredde jeg inn på skaftet til slipesteinen som stod ved hytta og jeg skulle få høre mer om dette hodet på senere turer i Tafjordfjella.

Jeg var måtte sette opp farta og komme meg under tak for nå tordnet og lynte det og himmelens sluser åpnet seg. Det var nok dette som var forklaringen på fiskeriet. Jeg hadde hørt det før at noe slikt kan skje under en torefloing.

Til Veltdalshytta kom det også 3 Ørstajenter den ettermiddagen, og ved felles anstrengelser klarte vi å sette til livs ørreten.

3.dag

Da jeg skulle grave fram den andre ørreten dagen etter, fant jeg bare ei grop i snøen, det var nok noen andre som også hadde fått løst matproblemet i løpet av natta.

Nå var det gråvær men sammen med Ørstajentene satte vi kurs så turen ble ikke den helt store opplevelsenen for Pyttbua langs "de fredløses vei". På den høyeste delen av ruta småregnet det, så turen ble ikke den helt store opplevelsen. Mye av ruta går i steinterreng og det er ikke noen fordel når det er vått.

Dagen gikk ikke helt uten dramatikk. Da vi kom fram til elva ved Pyttbua, viste det seg at brua ikke var lagt ut og elva gikk ganske stor. Det var spennt ut et tau over elva og ved hjelp av dette kom de fleste seg tørre over, i alle fall ovenfor beltet. Ei av Ørstajentene "flatet" imidlertid ut men slapp heldigvis ikke tauet og til slutt kom også hun over om enn en smule våt.

På pyttbua var det fullt hus, derav også kjentfolk og kvelden gikk med kortspill og fjellprat. Alle vi 6 som kom fra Veltdalshytta overnattet i det nye seksmannsrommet i gamlefløya der det gikk på spøkelseshistorier til langt på natt.

4. dag

Lettere  vær men skyet. Nå gikk turen gjennom Nøre Hanedalsbotn og over Pyttskavelen som var passe hard og ble forsert uten problemer. Pyttegga låg der og fristet, men ble"satt av" til en senere andledning. Fin tur ned gjennom Øvre Reindal som vel byr på den fineste stien i hele Tafjordfjella. Eneste problemet var noen vadinger på grunn av svært stor vannføring. På Reindalssætra ble det en ny  kveld i peisestua.

5. dag

Skyet vær med enkelte solgløtt. Nå gikk turen tilbake til bilen ved demninga. Da vi ha og som vi delvishadde gått sammen med gjennom Veltdalendde god tid, tok vi en biltur inn til Kaldhussætra. Der traff vi enda en gang på Hr og Fru Bakke som vi hadde reist innover på ferga sammen med, og som vi delvis hadde gått sammen med gjennom Veltdalen. 

 

Slogen høsten 1972

Deltakere: Harald Thommassen, Kjartan Austrheim, Liabø og Bjørkavåg.

Det var første helga i oktober og nysnøen hadde lagt seg i toppene, det var likevel usedvanlig mildt denne helga. Det ble startet så tidlig som mulig fredag ettermiddag for å rekke fram til Patchelhytta før det ble mørkt.

Turen gikk gjennopm Habbostaddalen, det var stjerneklart og dette ble nok redningen for siste stykket måtte vi likevel famle oss fram. Konturene av Smørskredtind  viste imidlertid hvor vi skulle finne hytta, men vi såg den omtrent ikke før vi støtte på den. Resten av kvelden gikk til matlaging og Austrheim-historier.

Lørdag var været lettskyet men mildt og fint og kursen ble satt mot Slogen som låg der innbydende med kvit topp. Liabø myste skeptisk mot toppen, men ville i alle fall bli med et stykke. 2-3 hundre meter fra toppen nyttet det imidlertid ikke med overtalelser lenger, han ville heller være tilskuer til resten av bestigningen.

Vi fortsatte imidlertid, snøen bød ikke på særlige problemer, vi holdt ut mot kanten til venstre der det var minimalt med snø og nådde toppen uten uhell. Praktfull utsikt mot nære og fjerne omgivelser. Etter å ha sugd inn de mektig inntrykkene, ble kursen satt nedover igjen.

Liabø hadde tydeligvis fått igjen noe av motet, for han lovte at neste gang skulle han bli med til topps.

Tilbaketur gjennom Habbostaddalen i praktfulle haustfarger, der solnedgangen også gav sitt bidrag.

Dalsfjordfjella sommeren 1973

Storelida setergrend fra båt

Deltakere: Kjartan Austrheim, Karl Johan Lillebø og Kåre Bjørkavåg.

1. dag

Så snar "stemplinga" var unnagjort, bl e provianten lastet inn i bilen og kursen satt for Dalsfjorden. Kaffi med vafler hos lillebøs foreldre var siste post på programmet før vi fikk "rystet sivilisasjonen av oss". Turen gikk langs elva fra Storlivatnet langs en gammel setersti, første del av ruta var svært bratt og da temperaturen også var upåklagelig, resulterte kneiken i et betydelig innhuigg i pilsbeholdningen.

Etter at vi hadde forsert det bratteste partiet, åpnet det seg et praktfullt fjelltereng foran oss. Hytta tilL Lillebøs foreldre, som var turens mål, låg i idylliske omgivelser like ved Storlidvatnet. Vel framme slo vi oss ned, slukket tørsten og lovpriste dette eldoradoet vi hadde dumpet opp i. Det var kaldt på hytta, men Lillebø visste råd, det hjalp godt å få varmet pilsen i ei kasserolle. Vi hadde nesten glemt at planen var å sette garn før det ble for mørkt. Da vi endelig fikk summet oss, fikk vi båten ned til vatnet, men etter noe ufrivillig bading seiret fornuften og garnsettingen ble utsatt til neste dag. Vi dro tilbake til hytta og koste oss til langt på natt.

2. dag

Samme praktfulle været. Vi forsøkte med oter, meps og makk i Storlidvatnet uten hell, mye tydet på at det var for tidlig på året og for kaldt i vatnet. Det såg ut til at garna måtte bli redninga, og nå hadde vi ingen problem med å få dem ut. Like ved der vi satte garna lå ei praktfull og egenarta setergrend (se bildet) som vi tok i nermere øyensyn.

Ut på kvelden dro vi nedover langs elva for å prøve fiskelykka der, og endelig hadde vi hellet med oss. I en fin høl drovi opp over 20 ørreter, de fleste på ca 2 hg. Steikeutstyr ble hentet, og der låg vi utover kvelden på en tørr fin elvebredd og dro opp ørret, steikte og spiste etter hvert - Austrheim fisket til og med en kartong med rømme opp av sekken - i det hele tatt en ubeskrivelig stemningsopplevelse.

3. dag

Enda en dag med strålende vær, men forma var ikke like bra hos alle. En mann måtte stå over garntrekkinga, men han våknet til liv da vi kom tilbake med ca 20 ørreter, flere på ca 3 hg. Det ble steiking og avslapping i solveggen ved hytta utover dagen. Vi gruet oss virkelig til det tidspunktet vi måtte bryte opp.

Tilbaketuren gikk langs vatnet i nordøstlig retning, forbi enda ei særegen og vakker setergrend, gjennom et skar og nedover mot bygda. Et stykke nede i lia støtte vi på anleggsvirksomhet, en anleggsveg som skal gå omtrent etter samme ruta som vi gikk var under bygging. Storlidvatnet skal reguleres - et sørgelig inngrep i en praktfull natur.

 

 

Tafjordfjella høsten 1973

Austrheim på trappa til Vakkerstøylen

Deltakere: Kjartan Austrheim og Kåre Bjørkavåg.

Det var første helga i oktober, kaldt klarvær men det blåste en del. Vi startet fra Grønningseter i Valldal og fortsatte innover Steindalen med vakkerstøylen som mål. I det skarpe sollyset gjorde høstfargene et mektig inntrykk. Framme ved Ålesund jeger- og fiskeforenings hytt e, tok vi en rast. Vatna rundt hytta med kanaler, viker og sund, adskillt med lave svaberg gir et egenartet inntrykk. Hytta er senere overtatt av sunnmøre turistforening.

Ved Illstivatnet møtte vi Børre I Grønningseter og sønnen, framom garden Grønningseter hadde vi forøvrig møtt en tredje (eldste) generasjon Grønningseter.

Da vi kom ned i Ulvådalen ble høstfargane enda mer imponerende, vi forsøkte å fiske i elva uten resultat. På Vakkerstøylen var en dugnadsjeng i gang med å rydde etter sesongen.

Dagen etter var det samme fine været, vi fortsatte nå opp Hånådalen med Øvstestøl som mål. Det var is på pyttene og over Hånådalsreset (1280 m), .var det bitende kaldt. Nede i Veslelangdalen kom imidlertid sola mer til sin rett, og ved et vann tok vi rastepause og forsøkte fiskelykka,men uten resultat.

Det viste seg at dagens etappe var ganske drøy og vi kjente det i beina da vi var framme på Øvstestøl. Men marsen var ikke slutt med dette, bilen stod parkert på Grønningseter så det var bare å traske langs veien siste stykket før ringen var sluttet. En krevende todagerstur, men haustfjellet på sitt fineste var absolutt verdt slitet.

  • Steindalen

  • Austrheim ved nedgangen til Øvstestøl.

Moltetur i Rondane høsten 1973

Solotur.

Bilen ble parkert ve Gammelgarden i Atnadalen og med telt og sovepose dro jeg i gråvær innover langs ruta mot Bjønnhollia. Da jeg hadde gått en times tid, tok jeg til høgre over ei dyp kløft - og der var jeg midt oppe i moltemyra. Jeg drev og plukket et par timer og så kom regnet. Det silte jevnt ned og det var ikke akkurat fristende å sette opp telt så je gikk tilbake til bilen og kjørte til Folldal.

Jeg var heldig og traff familien Brandsnes hjemme. Erling hadde også vært avsted og plukket molte den dagen, men med mine 5-6 liter hadde jeg vært heldigere enn han. Vi bestemte oss for å gjøre et felles forsøk dagen etter som var søndag.

 Søndagen kom med bedre vær og vi kjørte innover Dørådalen i et merkelig terreng, flere steder kunne vi kjøre av veien og fortsette utover terrenget på grunn av det jevne underlaget. Vi parkerte bilen og vasset over over elva Døråa. Det var en kald fornøyelse for elva var temmelig bred.

Vi var nå i et område som Erling tidligere hadde funnet molte, men det viste seg nå at vi var for tidli ute, moltene var ikke modne. Vi hadde imidlertid en fin tur i for meg et nytt terreng. 

Moltetur på Ringebufjellet høsten 1973.

Solotur.

Framme ved Frisbua parkerte jeg bilen og ruslet bortover myra mellom vatna. Det slang ei og anna molte men det var tydelig at der hadde vært folk før. Jeg fikk plukket 3_4 liter før jeg var lei og dro tilbake til bilen. Jeg fant en brukbar teltplass ikke langt fra Stor-hira , laget et solid kveldsmåltid og krøp til køys.

Dagen etter var det samme fine været og jeg hadde bestemt meg for at nå skulle turen gå litt utenfor allfarveg, for det vrimlet av folk på jakt etter molte. Jeg la derfor kursen innover langs Stor-hiura. Det var langt mellom moltene, men til gjenjeld var dalen fin og interessant. I flere timer ruslet jeg innover dalen langs den rolige elva uten å se et menneske.

Da tida forlangte at jeg måtte snu, var jeg et par liter molte og en fin naturopplevelse rikere.

Tyttebærtur på Lesja høsten 1973.

Ved Lesjaverk tok jeg inn på en skogsvei som krysset jernbanelinja og elva like øst for Lesjaskogsvatnet. Jeg fortsatte mot øst 2-3 km til vegen sluttet. Her ble bilen parkert og ryggsekken tatt på. Jeg ruslet innover i skogen og i løpet av 3-4 timer hadde jeg plukket ca 12 kg tyttebær.

Jeg hadde funnet meg en fredelig plett og såg ikke et menneske. Konstaterte at skogsturer kan være OK som avveksling, men kan ikke konkurrere med fjellet.

Tafjordfjella påska 1974

Fra gamle Veltdalshytta mot Naushorn.

Deltakere: Steinar Gjethammer, Idar Skår og Kåre Bjørkavåg.

1. dag.

Bilen ble parkert på Brøste, ski og ryggsekk ble tatt på og kursen satt mot Pyttbua. Det klarnet opp etter hvert og med 5-10 cm nysnø, fikk vi en kjempefin tur innover. Temperaturen sank betraktelig utover kvelden og på det siste stykket ble føret noe trått.

Vi hadde fryktet en atskillig mer slitsom tur og kamp mot mørket, men dette var bare en fin opptakt til lengre dagsturer og egnet til å skjerpe apetitten på både mat og turutfordringer.

På Pyttbua var det nesten fullt belegg, og "gamle" travere som Lars Ranes var også på plass. Vi ble invitert til å dele rom med Lars, og før vi køyet vanket det både Martel og fransk likør.

2. dag.

Oppklarninga dagen før var ikke noe "bløff" - ikke en sky på himmelen men kaldt og noe vind. Målet for dagen var Torsbu, men det var klart at med dette føret ble turen over Torsvann altfor kort. Nysnøen hadde fått tid til å krystallisere seg og med 5-10 cm var det et utrolig lett føre. Vi bestemte oss derfor til å ta veien om Veltdalsbua. De fredløses vei ble tilbakelagt på ca 2 timer og på grunn av den kalde vinden var det fint å få matpause innendørs.

Kursen ble så satt mot Torsbu over Veltdalsvatna som var uhyggelig mye nedtappet. Ved fremste enden av vatna fant vi oss en lun krok og slikket sol, før vi igjen fortsatte mot Torsbu.

På Torsbu ble det fullt hus, 12 som overnattet med køyplass til 8, men ingen problemer av den grunn. Det ble en ualminnelig koselig kveld på hytta med Beate fra Osslo i hovedrolla. Jeg måtte et nødvendig ærend ut i 4-5 tida, da viste termometeret 28 minus. Stjernehimmelen gjør et mektig inntrykk i slik høyde og klar luft.

3.dag.

Samme praktfulle været, men noen lette skyer dukket opp i øst. Dagens mål var Vakkerstøylen, men det lette føret fristet igjen til å imrovisere. Vi la ivei mot øst, planen var å runde Storhø. Vi gikk over Bollvatnet og Spongvatnet. Dette er et platå på ca 1500 meter høyde og sola var intens, men etterhvert samlet det seg skyer rundt toppene.

Det såg litt skummelt ut da vi mååte gå helt opp under toppen av Storhø for å unngå noen bratte breer. Ved hjelp av kart og kompass kom vi fint forbi det kritiske punktet og fortsatte nedover mot Kabben. erfra gikk turen over Tunga seter og etter Ulvådalsvatnet til Vakkerstøylen.

Trass i at vi hadde gått det meste av dagen, var vi mindre slitne enn etter en middels dagstur til fots. På Vakkerstøylen traff vi som avtalt Arvid Hauge.

4. dag.

Stemninga var naturlig nok litt mer dempet denne dagen - målet var nemlig Brøste, bilen og sivilisasjonen. Været var bra, delvisa skyet. Vi gikk innover Hånådalen, tok av mot høyre over Skarvskaret og ned gjennom Grovskarbotn, videre ned Krokbakkane og forbi Furuholen til Brøste. Ei interessant nedekjøring som avslutning på en svært vellykket påsketur.

                         ----------------- Turbeskrivelsene fortsettelse under DEL 3 -----------------

tilbake til FJELL